Å stå i sin egen kraft
Jeg har ofte blitt fortalt at “sånn gjør vi ikke i Norge.” “Det er unorsk å gjøre det på denne måten.” “Du blåser i janteloven,” sa noen en gang.
Da jeg kom til Norge i desember 2005, hørte jeg mange historier om mulighetenes land. Venner som også hadde flyktet hit, fortalte at i Norge kan man bli hva man vil. Det ga meg håp. Jeg hørte om en kjempesnill konge som sørget for at alle kunne ta utdanning gratis. Jeg følte meg heldig fra dag én. Jeg skulle bli den beste journalisten i Norge, fra Burundi. Jeg hadde flyktet fra hjemlandet etter å ha fullført første året på media og kommunikasjon.
Men jeg hørte også om en lov som betydde mye for nordmenn: «janteloven». Jeg tenkte at det måtte være en lov som oppmuntret jenter til å tro at de er like gode som gutter. En slik lov hadde vi ikke der jeg kom fra, selv om jenter der også har mange rettigheter. Optimismen min var stor de første ukene, men den ble fort utfordret. Folk sa at jeg måtte slutte å drømme stort, at det ville bli vanskelig for meg å studere, til og med vanskelig for nordmenn.
Jeg hadde alltid lært at utdanning var nøkkelen til å kunne bidra til samfunnet. Likevel begynte håpet å svinne. Vinteren i Norge var kald og mørk, og jeg ble deprimert. Jeg sov i flere dager uten å spise. Da jeg fikk høre hva janteloven egentlig betydde, begynte jeg å tro at jeg ikke var noe verdt.
En dag bestemte jeg meg for å ta ansvar for eget liv. Jeg innså at jeg kan bli det jeg vil, så lenge jeg jobber hardt. Jeg er unik. Min identitet er min styrke. Å være bevisst på hvem jeg er, hjelper meg å ta bedre beslutninger og leve i tråd med mine verdier.
Nylig sa noen til meg: “Det du gjør her er unorsk.” Jeg svarte at jeg gjør ting uten å tenke på om det er norsk eller burundisk. Jeg er meg.
Gjennom mitt arbeid med Empowerment har jeg sett hvor viktig det er å tro på seg selv. Alle mennesker har noe unikt, og det er avgjørende at vi anerkjenner våre egne ressurser i møte med fordommer. Det finnes dager der jeg føler meg mislykket, men det er da jeg minner meg selv på at jeg er viktig og dyktig. Hvis jeg ikke tror på meg selv, vet jeg at få andre vil gjøre det.
Jeg tror ikke bare på meg selv, men også på alle jeg møter. Jeg har sett at mennesker som får anerkjennelse og blir hørt, mobiliserer styrken sin og finner løsninger i fellesskap. Det er en av de vakreste sidene ved Empowerment.
Jeg elsker dette landet og norsk kultur. De aller fleste mennesker jeg har truffet, er snille og liker andre kulturer. Jeg føler meg heldig som får være en del av et samfunn der verdier som tillit og respekt står sterkt. Dette er verdier vi deler med mange andre kulturer.
Som Bård Amundsen skriver på forskning.no, er nordmenn de i Europa som legger størst vekt på selvstendighet. For å leve selvstendig må vi tro på oss selv og våre evner. Det betyr ikke at vi skal se ned på andre – tvert imot. Vi er sterkest sammen.
Gjennom mer enn 10 år har jeg jobbet med mennesker som har kommet til Norge. Mange av dem har mistet troen på seg selv etter å ha blitt stakkarsliggjort av andre. De glemmer at de kan noe og er noe. Det resulterer i at noen blir avhengige av systemet i årevis.
Jeg har møtt kvinner som har klart å flykte fra krig og født mange barn på veien. Når jeg ser på dem, vet jeg at de kan klare alt. Selv har jeg to barn, og det å være mor er den mest krevende jobben jeg noen gang har hatt.
Vi må oppmuntre alle som kommer hit til å bevare sin identitet og finne sine egne verdier. Hver kultur har gode og dårlige sider; det er opp til oss å velge de beste verdiene og vrake de dårlige. Vi er heldige som bor i Norge – et land med mange muligheter.
