Er rask sysselsetting god integreringspolitikk?

Forskerne bak EqualPart utfordrer en av de sterkeste forestillingene i norsk integreringspolitikk. Under Arendalsuka inviterer Høgskulen på Vestlandet til debatt om et spørsmål som angår hele samfunnet: Er det viktigst å komme raskt i jobb eller å komme inn i riktig jobb?

Arbeid blir ofte omtalt som nøkkelen til integrering. Jo raskere mennesker kommer i arbeid, desto bedre. Slik har tankegangen lenge vært. Men hva skjer når ønsket om raske resultater overskygger behovet for utdanning, kvalifisering og varige jobbmuligheter?

Dette er spørsmål professor Astrid Ouahyb Sundsbø og forskerkollegene i EqualPart har arbeidet med gjennom flere år. Gjennom forskning på kvinner med migrantbakgrunn har de fulgt deltakere over tid, lyttet til historiene deres og undersøkt hvordan møtet med NAV, kvalifiseringstiltak og arbeidslivet faktisk oppleves.

Den 11. august tar forskningen veien til Arendalsuka. Der møter Sundsbø og stipendiat Guro Aasen statssekretær Edvin Søvik, NAV, kommuneledelse og andre sentrale samfunnsaktører til debatten «Er rask sysselsetting god integreringspolitikk?»

Når gode intensjoner ikke alltid gir gode resultater

Astrid Sundsbø sier at forskningsprosjektet startet med en enkel observasjon.

Kvinner fortalte at de hadde gjennomført introduksjonsprogrammet, men at veien videre var uklar. Mange manglet nettverk, språk og kunnskap om hvordan de kunne kvalifisere seg videre til arbeid.

– EqualPart handler om premissene for like muligheter til å delta i arbeidslivet, til å kvalifisere seg og til å leve et godt liv i det norske samfunnet, sier Sundsbø

Forskerne oppdaget raskt at utfordringene handlet om langt mer enn motivasjon.

Mange ønsket å arbeide. De ønsket å forsørge seg selv og bidra til samfunnet. Likevel viste forskningen at mange ble stående i midlertidige stillinger, små deltidsjobber eller praksisforløp uten en tydelig vei videre.

Kartlegging – men hvor blir løsningene av?

Gjennom forskningen har EqualPart avdekket et mønster som vekker oppsikt.

Kvinnene blir kartlagt igjen og igjen gjennom ulike ordninger. Samtidig opplever mange at kartleggingen ikke nødvendigvis bringer dem nærmere en fast jobb.

Astrid Sundsbø påpeker at dette er et paradoks.

– Det brukes mye ressurser på kartlegging, men en kommer til kort når det gjelder løsninger og tilpassede tilbud til kvinnene,  det har vi selv observert gjennom forskningen og det er også noe mange i praksisfeltet opplever som en stor utfordring, sier hun.

Hun understreker at mange ansatte i NAV gjør en viktig innsats, men at de samtidig må arbeide innenfor politiske rammer som legger stor vekt på rask overgang til arbeid.

Det reiser et større spørsmål: Er systemet rigget for å bygge kompetanse over tid  eller først og fremst for å levere raske resultater?

Hvem er mennesket bak statistikken?

Førsteamanuensis Suzan Mbatudde Skjold mener debatten om integrering ofte starter i feil ende.

Hun påpeker at vi altfor ofte snakker om kategorier fremfor mennesker.

– Vi må møte mennesker som mennesker  med drømmer, ressurser og et ønske om å bidra, sier Skjold.

Hun mener mange kvinner blir definert ut fra det de mangler : språk, nettverk eller formell utdanning  i stedet for å bli sett for kompetansen og erfaringene de allerede har.

– Det grunnleggende menneskelige behovet for å bli anerkjent som en person som kan bidra, må være utgangspunktet, understreker hun.

Skjold mener integrering ikke kan reduseres til et spørsmål om å fylle ledige stillinger.

Hun sier at folk trenger tid til å bygge et trygt grunnlag før de kan ta gode valg om utdanning og arbeid

Ikke bare en jobb, men en framtid

Et av de mest interessante funnene i EqualPart er at mange kvinner etter hvert finner veien inn i helse- og omsorgssektoren.

Samtidig viser forskningen at denne veien ofte er lang, og at mange starter med små deltidsstillinger eller midlertidige kontrakter før de får mulighet til å kvalifisere seg videre.

Sundsbø understreker at dette ikke nødvendigvis skyldes manglende vilje hos kvinnene selv.

Hun peker på at systemet både skal få mennesker raskt i arbeid og samtidig stiller stadig høyere krav til språk og formell kompetanse.

Resultatet kan bli at mennesker kommer inn i arbeidslivet, men likevel ikke får den økonomiske tryggheten eller utviklingsmulighetene som var målet med integreringen.